Dele:
Topp 10 Notoriske Death Squads
I 1984George Orwell ga sine lesere et sjokkert innblikk i autoritarianismens sinn da han satte disse ordene i torturisten O'Brien i munnen: "Hvis du vil ha et bilde av fremtiden, kan du forestille deg en oppstartstempling på et menneskelig ansikt for alltid. "Dette bildet av fullstendig tilstandskontroll (som Orwell løftet fra Jack Londons 1908 dystopiske roman Iron Heel) har hjemsøkt leserne i flere tiår, spesielt med tanke på at historien om det 20. og 21. århundre har vært en av vold og terrorisme. Dødskorps, eller ekstralegale og paramilitære enheter som har til hensikt å utføre utenretslige henrettelser, belyser den evige oppstarten av tyranni som ingen andre organisasjoner på jorden.
Selv om de fleste dødsgrupper, både statsfinansierte og private, kom til internasjonal oppmerksomhet under andre verdenskrig og den etterfølgende kalde krigen, har de eksistert i en eller annen form i århundrer. Nasjoner som er like forskjellige som Russland, Egypt og Brasil har alle utnyttet dødspadrater på en eller annen gang, og i dag kan dødskvadene fremdeles finnes i de nasjonene som er rotet av korrupsjon, sosialt strid og dype politiske splittelser. Mens dødspadreter har blitt legitimert under slagordet om, "Noen ganger må dårlige ting gjøres for å holde verre ting skjer", er deres eneste formål å drepe og drepe igjen.
10 Den argentinske anti-kommunistiske alliansen
Fra 1943 falt Argentina under peronismen. Grunnlagt av hærstjernen og engangsarbeideren Juan Peron, er peronismen fortsatt den ledende filosofien til Argentinas justisistiske parti. I dag er det både venstre og høyre peronistiske fraksjoner, i løpet av bevegelsens første alder, uttalt Peron en sterk populistisk melding som omfavnet nasjonalisme og fremmet interessene til byarbeidere. Som sådan, før han ble sluppet i et militærkupp i 1955, var president Peron en utrolig populær og karismatisk leder som likte omfattende støtte fra både fagforeningsmedlemmer og lavere og øvre middelklasse.
I løpet av 1970-tallet hadde imidlertid peronismen overgått seg til ulike spottfaktorer. Å gjøre saken verre var generell ustabilitet i form av flere kupper som rocket Sør-Amerika, og truet dermed Peronist-makt i Argentina. Høyreperonister forsøkte å løse denne ustabiliteten ved å eliminere det de trodde å være deres interne fiender-venstrefløyneperonister og marxister. I 1973 ble den argentinske anti-kommunistiske alliansen dannet i hemmelighet for å motvirke voksende venstreorientering i Argentina. Under administrasjonen av president Isabel Peron (1974-1976) var "Triple A" dødsgruppe spesielt aktiv og jobbet tett med det argentinske militæret og politiet.
Før den ble oppløst av et militærkupp i 1976, antas den argentinske anti-kommunistiske alliansen å ha gjennomført hvor som helst mellom 428 og 1000 drap. Senere undersøkelser på 1980-tallet og 1990-tallet viste at Triple A-dødspanelet rekrutterte sine medlemmer fra hæren, politistyrene og de forskjellige fagforeningene i Argentina. Utover det likte gruppen sunne midler fra sympatiske senatorer og regjeringsministre. Selv om den argentinske anti-kommunistiske alliansen ble offisielt forbudt av militærjuntaen som kom til makten i 1976, sa junta mange av de samme politiske fiender som Triple A og fortsatte å bruke gruppens metoder mot sine motstandere.
9 Esquadrao Da Morte
Referert i 1973 amerikanske film Magnum Force, den andre Dirty Harry-filmen om en skurk dødsstad i San Francisco Police Department, Brasiliens Esquadrao da Morte, eller "Death Squad" ble først dannet i 1964 etter det vellykkede kuppet som innviet den brasilianske militære diktaturet. Frem til 1985 overvåket Brasiliens militære regjering feiende kampanjer for å etablere orden i landet. Dette betydde ofte at de brasilianske myndighetene gjennomførte ekstralegale overgrep og kidnappinger rettet mot sine marxistiske motstandere. Mens Brasil likte økonomisk suksess under militærregeringen, opplevde den også ca. 500 dødsfall og forsvunnelser. De fleste av disse ofrene var enten leftists eller de som regjeringen regnet som fiender av staten.
På slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet ble de første dødspadisjonene dannet i landets sørøst for å bekjempe stigende kriminalitet. I motsetning til senere latinamerikanske dødspaneler var Brasils Esquadrao da Morte ikke en enkelt, kollektiv organisasjon. Flere dødskorps eksisterte samtidig og ble primært rettet av profesjonelle politibetjente. Mens politiske motstandere noen ganger ble målrettet, hadde de brasilianske dødskampene på 1970-tallet en tendens til å fokusere mer på å torturere og utføre narkotikahandlere, gangsterere, kidnappere og mordere.
En beryktet dødsgruppe ble ledet av detektiv Milton Le Cocq de Oliveira. Basert i Rio de Janeiro besto Le Cocqs lag av håndplukkede offiserer som ble instruert til aldri å ta imot penger for drap eller å drepe ubevæpnede borgere. Til tross for dette ble Le Cocqs gruppe, som ble kjent for sin tapperhet, blitt en dødskamp helvete på å utrydde de mange bandittene som styrte Roms utbredte slumområder.
8 Thailands Anti-Drug Police
Fra og med februar 2003 begynte thailandsk statsminister Thaksin Shinawatra en "krig mot narkotika" som offisielt målrettede narkotikahandel og gjengene med ansvar for distribusjon av narkotika over hele Thailand. Gitt at Thailand har opplevd en oppgang i narkotikabruk og -misbruk, sammen med kjedelige historier om narkotikahandlere som gir hjemmelaget metamfetamin til barn, er det ikke overraskende at regjeringen vil forfølge en hardt politikk mot narkotika.Når det er sagt, begynte menneskerettighetsgrupper over hele verden raskt å kritisere kampanjen som et ulovlig angrep mot thailandske borgere. Spesielt publiserte Human Rights Watch et resultat som hevdet at 2800 utenretslige drap i de første tre månedene av statsminister Shinawatras kampanje hadde funnet sted. Fire år senere fant en annen studie at mer enn halvparten av de som ble drept i løpet av narkotikakrigen ikke hadde noen forbindelse til narkotikahandel i det hele tatt.
Lignende anklager mot den thailandske "krigen mot narkotika" ble anklaget av Amnesty International i 2003. Gruppen hevdet at en "shoot-to-kill" -politikk ble oppmuntret av høytstående embetsmenn i den thailandske regjeringen, noe som resulterte i 600 dødsfall i en tre ukes periode alene. De fleste av disse dødsfallene var knyttet til Thailands politistyrker, særlig de som fikk ansvaret for å knekke på landets narkotikaproblemer.
Til slutt ble Shinawatras narkotikakrise avsluttet med militærkuppet i 2006. I etterkant besluttet den nye militære regjeringen å undersøke premierminister Shinawatra med ulike lovbrudd, men i 2008 var det allerede en ny stoffkrig på vei for å takle enda en gang eksplosjon i ulovlig narkotikahandel.
7 Kenyas anti-terrorismepolitiske enhet
Islamsk terrorisme er en alvorlig trussel mot kenyansk sikkerhet. Grunnet landets nærhet til den mislykkede staten Somalia, som inneholder flere tusen krigere lojale mot Al-Shabaab-terrororganisasjonen, sammen med sin egen uassimilerte befolkning som somaliske innvandrere, har Kenya opplevd flere store terrorangrep de siste fem årene . I april 2015 ble 147 studenter ved universitetet i Garissa myrdet av Al-Shabaab-gunman. To år tidligere var den kenyanske byen Nairobi scenen for et spektakulært grusomt terrorangrep inne i det posh Westgate-kjøpesenteret. I alt ble fire angripere, som alle var etniske somaliere og medlemmer av Al-Shabaab, drept 67 personer og såret flere hundre. Under angrepet gjorde terroristene et show uten å spare muslimers liv, som begge demonstrerte gruppens drivmotivasjon (for å drepe ikke-muslimer) og deres intensjon om ytterligere eskalerende spenninger mellom Kenyas kristne og muslimske befolkninger.
Å vite denne siste historien er det ikke overraskende at den kenyanske regjeringen vil forfølge en kompromissløs politikk mot terroristorganisasjoner og deres rekrutterere. Imidlertid, i slutten av 2014, brøt Al-Jazeera, en Qatari-medieorganisasjon som selv ble anklaget for å støtte Al-Qaida, en historie om Kenjas involvering i ekstralegale drap. Ifølge flere politibetjente med lenker til Kenyas anti-terrorismepolitiske enhet, mottok gruppen regelmessig ordrer fra Kenyas nasjonale sikkerhetsråd for å drepe mistenkte terrorister på syne. En offiser innrømmet at han personlig hadde drept opptil 50 mistenkte uten forfatning. Under utsendelsen hevdet flere politibetjente at de hadde blitt trent og ledet av spesialoperatører fra Storbritannias MI5 og Israels Mossad. Selv om ikke alle disse påstandene har blitt bekreftet, ble historien forlegen av den kenyanske regjeringen på en tid da den trumpet sin egen suksess i å bekjempe Al-Shabaab-nettverkene inne i landet.
6 CAFGU
Ikke lenge etter å ha vunnet presidentvalget i Filippinene, ble Rodrigo Duterte, en politisk populist som fikk millioner av fans takket være sin anti-etablering, gjort overskrifter ved å hevde at noen journalister fortjente å bli myrdet og deretter ved å oppfordre implementeringen av en streng anti-kriminalitet initiativ som ville målrette rusmisbrukere seg selv. Mens slike kommentarer ville være kontroversielle i noe land, hadde Dutertes ord en særlig resonans i Filippinene på grunn av landets historie om ekstralegal vold. Dutertes ønske om å få medborgere involvert i sin anti-narkotikaplatform, oppmuntret i noen grad til misbruk av CHDF og CAFGU.
På 1980-tallet ble sivile hjemforsvarskrefter (CHDF) anklaget for å begå menneskerettighetsbrudd under krigsretten i Filippinene. Selv om gruppen ble oppløst av landets forfatning i 1987, erstattet Geographic Force Geographic Unit, eller CAFGU, bare seks måneder senere som landets primære milits kraft. Gruppen, som fremdeles er i bruk i dag, ble etablert som en annen grunnmakt som var opptatt av å bekjempe landets mange anti-regjeringens militser, fra kriminelle banditter til kommunistiske og islamistiske opprørere.
Offisielt ble CAFGU opprettet som et nødtiltak. Som sådan har det vært kjent å ta ekstreme tiltak under sin anti-opprøringsoperasjoner. For det meste har CAFGU og andre statsstøttede militser blitt anklaget for å myrde og kidnappe mistenkte opprørere uten sannsynlig årsak eller forsvarlig rettslig prosedyre.
5 Grupo Colina
Fra 1990 til 2000 ble Peru styrt av Alberto Fujimori, handelsøkonom og sønn av japanske innvandrere. Under hans regjering ble Fujimori blitt populær for sin tøffe holdning mot venstreorientering, som da var et akutt problem i Peru. Den mest beryktede gruppen, kjent som Shinning Path, var spesielt dødelig og var ansvarlig for totalt 37.800 dødsfall i Perus lange indre krig. Som mange sydamerikanske sterkmenn før han kombinerte Fujimori en kult av personlighet og en populistisk melding med ekstralegal taktikk for å ødelegge fiender av hans regjering. Fujimori, som ble brakt ned takket være korrupsjonskostnader, deltok også i den sydamerikanske tradisjonen for å skape og bruke dødspadder for å nå sine politiske mål.
En av Fujimori's dødskampene var kjent som Grupo Colina. Grupo Colina ble opprettet i hemmelighet av Fujimori og sammensatt av medlemmer fra Perus militær, og fikk oppgave å eliminere Fujimori motstandere til venstre. Foruten fagforeningsmedlemmer og politiske dissidenter hadde gruppen, som opererte mellom 1990 og 1994, målrettet medlemmer av Shinning Path og likesinnede Tupac Amaru-organisasjonen.
Grupo Colina er mest forfalsket for tre massakrer spesielt: Den første skjedde i 1991, da Grupo Colina-soldater målrettet en fest med mistenkte Shining Path-terrorister i Lima-slummen på Barrios Altos. Alt sagt, ble 15 personer, inkludert et åtteårig barn, drept. Det ble senere bestemt at ingen av ofrene tilhørte Shining Path. Mindre enn et år senere drepte Grupo Colina-medlemmer ni bønder mistenkt for bånd til Shining Path og bortført og myrdet ni universitetsstuderende og en universitetsprofessor etter å ha mistanket dem om bånd til Shining Path. Den virkelige omfanget av Grupo Colinas aktiviteter kan aldri bli kjent, men de var utvilsomt den blodige knyttneve av Fujimori diktatur.
4 Kadyrovtsy
De to krigene som ble kjempet i Tsjetsjenia, er bemerkelsesverdige for den rene brutaliteten begått av begge sider. Mens det russiske militæret brukte brensel-eksplosiver, eller vakuumbomber, til å fylle hele byer og landsbyer, gjennomførte de tsjetinske separatistene flere terrorangrep i Russland, fra Nord-Osts beleiring fra 2002 til grusomheten ved Beslan i 2004. Den andre tjetjenske krigen , som overgikk fra en standard militær operasjon til en grusom anti-opprørskampanje i 2000, var spesielt stygg, takket i stor grad til hundrevis av kamphærde jihadister som frivillig til å kjempe på vegne av muslimske tsjetsjer. Innen Tsjetsjenia selv, opplevde noen tidligere tsjenske opprørere ikke pålegg av Saudi Wahhabism på deres primært Sufi-land. En av disse tidligere opprørerne, Akhmad Kadyrov, organisert en privat milits for å beseire innfødte og utenlandsk-fødte tsjetsjenske jihadier.
Den første fienden til den såkalte Kadyrovtsy var det islamistiske gjengen av Arbi Barayev, en jihadistisk jager og terrorist som spesialiserte seg på kidnapning. For Kadyrov var ikke bare Barayevs gjeng en veisklokke til fred med Russland, men deres tro på en stat basert på sharia-loven var i konflikt med Kadyrov-familiens kontroll over byen Gudermes. Etter å ha slått ut Barayev og hans arabiske og Dagestani-allierte fra Gudermes, brukte Kadyrov sin militær til å gjenopprette sin families kontroll over det politiske livet til Gudermes og mye av Tsjetsjenia. I 2004 ble Akhmad Kadyrov myrdet av bombekastende tsjetinske islamister. Deretter falt lederen til Kadyrovtsy til sin sønn, Ramzan.
I dag, under Ramzan, har Kadyrovtsy blitt en statsstøttet milits dedikert til å bekjempe både islamistiske opprørere og fiender til Moskva. Tsjetsjanske krigere lojale mot president Kadyrov har kjempet i Georgia og Ukraina, og danner dermed noen av de mer dyktige og erfarne krigerne i Russlands store bakkenskraft. Størrelsen på Kadyrovtsy er plassert på rundt 4000 menn, med kjernen som består av medlemmer av Kadyrovs utvidede familie. Det russiske innenriksdepartementet legaliserte gruppen en gang etter 2002, og siden da har menneskerettighetsorganisasjoner rutinemessig beskyldt Kadyrovtsy for utenretslige drap og andre misbruk som er gjort i navnet mot terrorisme.
3 Bataljon 3-16
Da den ble født, var Bataljon 3-16 en organisasjon finansiert og trent av CIA og FBI. Gruppens opprinnelige formål var å samle og gi etterretning til amerikanske observatører utplassert til Honduras under landets langvarige borgerkrig. Men i løpet av 1980-tallet ble Bataljon 3-16, hvis medlemmer kom fra hæren og andre grener av Honduras væpnede styrker, blitt en dødsgruppe som angivelig kidnappet og drept nesten 200 sandinistiske gerillister og politiske fiender.
Ifølge tidligere bataljon 3-16-medlem Florencio Caballero, etter at gruppen fikk sin opplæring i det sørvestlige USA, kom 25 av dem tilbake til Honduras for å motta enda mer trening. Denne gangen ble deres amerikanske instruktører sluttet av argentinske kolleger. De argentinske instruktørene skaffet seg bataljon 3-16 medlemmer i metodene som ble brukt av de argentinske dødskampene i sine egne kampanjer for motkamp. Følgelig utførte Bataljon 3-16 enheter målrettede bortførelser som vanligvis involverte uoppnåelige biler og hemmelige interneringsfasilitetene som ville bli brukt til tortur og sammendrag.
Handlingene i Battalion 3-16 ble ikke offentlig fordømt til 1990-tallet, da Honduras anklagere hevdet at over 100 hæroffiserer hadde deltatt i deres ekstralegale overgrep. Bataljon 3-16 ble utpekt for å være ansvarlig for borgerkrigets verste misbruk. Videre ble det hevdet at de fleste av ofrene i landets 26 hemmelige kirkegårder var blitt drept av den beryktede dødsgruppe.
2 The Iron Guard
Fra 1930-tallet til 1950-tallet opprettholdt kong Farouk i Egypt kongelig makt gjennom et privat korps av assassiner som han kalte Iron Guard. I løpet av andre verdenskrig, da Egypt var vitne til flere kamper mellom britiske og italiensk-tyske styrker, ble Iron Guard mobilisert til støtte for Axis-årsaken, samtidig som de ga sine tjenester til egyptere som var lojale mot den marxistiske ideologien til Leon Trotsky. Da 12 medlemmer av gruppen ble prøvd i særskilte rettsmordforsøk i oktober 1952, lærte den egyptiske befolkningen at i tillegg til å gjennomføre politiske drap som ble forankret av kong Farouk selv, overvåte medlemmer av gruppen også store hash smuggling nettverk.
I sannhet, til tross for alle Iron Guard-spillets utrolige handlinger, undergravdte de største bekymringen Wafdpartiet, King Farouks sjef-rival for politisk makt inne i Egypt. Til dette formål gjennomførte Iron Guard flere anti-wafdmord, hvorav de fleste ikke ble offentlig kunnskap før mye senere. På samme måte ble Iron Guard beskyttet av en annen hemmelig organisasjon, Free Officer Movement. Anwar Sadat, en frioffiser, tidligere revolusjonerende forpliktet til å starte en nazistisk invasjon i Egypt, og fremtidens president i Egypt, ble med i Iron Guard etter å ha rømt den arabisk-israelske krigen i 1948.
1 Intern sikkerhetsenhet
Før de ble infiltrert av britiske hemmelige agenter, var den irske republikanske hærens interne sikkerhetsenhet en fryktet organisasjon med sikte på å sikre IRAs velvære. Hva dette innebar i virkeligheten var at Internal Security Unit var besatt med å suse ut mol og britiske spioner. De ble kjent som "Nutting Squad" av IRA fot soldater fordi de etter å ha funnet og torturert en mistenkt spion, ville de "nøle" ham ved å skyte ham to ganger i hodet.
Gruppen begynte i 1972 etter at Gerry Adams, nå leder av Irlands Sinn Fein politiske parti, bestemte seg for å organisere ulike IRA-celler til en sentral kropp med oppgave å produsere counterintelligence. Gruppens andre sentrale oppdrag var likvidasjonen av både virkelige og potensielle informanter. Dessverre for Internal Security Unit og IRA selv, har senere dokumenter vist at nesten halvparten av alle senioransatte i IRA jobbet for britisk intelligens på et eller annet tidspunkt.
Historien om Alfredo "Scap" Scappaticci fremhever også det nære samarbeidet mellom bestemte segmenter av IRA og britiske etterretningstjenester: Mens han jobbet for Nutting Squad på 1980-tallet, drepte Scap mord på rundt 50 menn. På samme tid, under aliaset "Stakeknife", ga Scap intelligens til britiske hærenheter stasjonert i Nord-Irland. Den britiske regjeringen betalte ham 80.000 dollar i året til tross for å vite at Scappaticci var en morder og muligens ansvarlig for dødsfallene til pro-britiske militskjempere, politibetjente og nordirske sivile.
Benjamin Welton er en bosatt i Vest-Virginia, bosatt i Boston. Han arbeider som frilansskribent og har blitt publisert i The Weekly Standard, The Atlantic, Listverse og andre publikasjoner.