Dele:
10 ødeleggende strålingsulykker de forteller deg aldri om
Mennesket har eksperimentert med atomkraft i flere tiår, så det er ingen overraskelse at det har skjedd noen ulykker underveis. Faktisk har det vært mer enn noen få. Tjernobyl, Three Mile Island og Fukushima er neppe de eneste tider som folk, kraftverk eller nabolag har blitt bestrålt.
10 SL-1
Stasjonær lavkraftverk nr. 1 (SL-1) var en liten atomreaktor lokalisert ved Idaho National Laboratory, som ligger i sørøstlige Idaho. Den begynte å fungere i 1958 som en del av et prototypekjerneanlegg for militæret, og ble brukt til å trene kjernefysiske teknikere. SL-1 ble plassert inne i en stor stål silo.
Den 23. desember 1960 ble SL-1 stengt for vedlikehold. Det var planlagt å gjenoppta operasjonen den 4. januar. Tre menn, John Byrnes, Richard McKinley og Richard Legg, var ansvarlige for å forberede reaktoren natten før. De ankom rundt 16:00.
Alarmer gikk av ved laboratoriumets brannhus klokken 21:01. Brannmenn kom med strålingsdetektorer og fant ingenting galt. Kontrollrommet så helt normalt ut, men ingen av de tre mennene var der. Når brannmennene begynte å nærme trappene som førte til siloen, indikerte deres detektorer imidlertid farlige mengder stråling.
Snart kom menn utstyrt med stråleklær og bedre detektorer. To av dem nådde toppen av trappen og til slutt kikket på reaktoren. Innsiden av siloen var et mareritt. Vann fra SL-1 oversvømmet gulvet, som også var fulle av rusk. Byrnes lå død i det, og McKinley lå i nærheten, stønnet. Legg var fortsatt ingensteds å bli funnet.
Fire menn løp inn og bar McKinley ut på en bårer. De fikk ham inn i en ambulanse, men han døde noen minutter senere. Ingen visste hva han skulle gjøre med sin radioaktive kropp, så de kjørte den ut i ørkenen og dekket det med bly-tepper for tiden. Legg ble funnet senere den kvelden, impaled mot taket av siloen med en kontrollstang. Det tok seks dager å hente kroppen sin.
Det ble til slutt bestemt at en eksplosjon oppstod da Byrnes løftet SL-1s sentrale kontrollstang langt mer enn det var nødvendig for å starte reaktoren igjen. Reaksjonen gikk ut av kontroll i stedet. Det ble spekulert at dette var tilfeldig; kanskje stangen ble sittende fast, måtte bli yanked, og deretter slengt ut for langt. Andre mener at Byrnes løftet med hensikt løftet for å begå selvmord, siden ekteskapet hans falt fra hverandre.
Det tok måneder å demontere SL-1 og dekontaminere bitene. Mannens hender måtte fjernes fra kroppene og begravet som radioaktivt avfall. Byrnes, McKinley og Legg ble begravet i blykister.
9 Kirke Rock Uran Spill
Ikke teller kjernekombinertester, hva var den største utgivelsen av radioaktivt materiale i USAs historie? Hvis du gjettet Three Mile Island, har du feil. Den unenviable tittelen tilhører en dampause i Church Rock, New Mexico.
Church Rock er en liten by som ligger i Navajo-nasjonen i det nordvestlige New Mexico. Det var en gang et stort uran gruvedrift. Det er 20 forlatte uranminer og prosesseringsfabrikker i området. Det meste av uranet ble utvunnet for bruk i atomvåpen. For hvert pund av konsentrert uran produsert, ble også tusenvis av pounds av avkastninger opprettet. Dette radioaktive biproduktet ble ofte dumpet i avgangsvann.
På morgenen den 16. juli 1979, på en prosesseringsfabrikk som ble operert av United Nuclear Corporation, brøt en avgangsstamme ut, og ga ut 94 millioner liter forurenset avløpsvann og 1100 tonn radioaktivt utkast til Puerco-elven. Klokka 6:30 gikk Church Rock bosatt Robinson Kelly ute for å finne Puerco, en normalt tørr arroyo, rushing med gulfarget vann. Kelly beskrev det som den "foulest" lukten han noen gang lukte.
Vannet som ble frigjort av dammen hadde en pH på 2 og ble fylt med radioaktivt uran, radium, thorium, polonium og mange andre metaller som ble avsatt i elvemunningen. Ved middagstid hadde vannet resirkulert nok til at folk kunne vade over arroyo for å hente husdyr. De som gjorde så utviklet blærer og sår på bena og føttene. Kort etter at dammen ble reparert, var elven 6000 ganger mer radioaktiv enn akseptable nivåer.
Navajo Tribal Council ba om å ha Church Rock erklært et katastrofeområde, men ble nektet. Noen av forurensningene i avløpsvannet utsender alfa-stråling og kan forårsake kreft. Den strålingen går ikke bort over natten. Thorium-230 har for eksempel en halveringstid på 80.000 år.
8 NRX
NRX-reaktoren ved Chalk River Laboratories i Chalk River, Ontario, begynte å fungere i 1947 og ble brukt til eksperimenter av USA og Canada. Reaktoren kunne ha opptil 12 kontrollstenger senket inn i den. Syv var nok til å helt stoppe noen reaksjon. Fire av dem, referert til som beskyttelsesbanken, var knyttet til lavere samtidig. Kontrollstavene ble flyttet av magneter, noe som betyr at hvis magnetene mislyktes, vil stengene automatisk falle inn i reaktoren og stenge den ned. Et pneumatisk lufttrykkssystem ble brukt til å heve stengene eller til og med for raskt å skyve dem ned raskere enn tyngdekraften kunne alene.
Alle disse sikkerhetstiltakene var fortsatt ikke nok. 12. desember 1952 åpnet noen som arbeidet i kjelleren under reaktoren, uventet ventiler som var koblet til styrestangens pneumatiske system, og reduserte lufttrykket over stengene. Flere stenger begynte å stige ut av reaktoren. Veilederen gikk ned til kjelleren og lukket dem, noe som burde ha stengt stengene ned igjen. Men av grunner ikke fullt ut forstått, falt de ikke helt tilbake til reaktoren.
Veilederen ringte kontrollrommet og fortalte en operatør som nummererte knapper for å skyve for å få det pneumatiske systemet til å tvinge stengene ned. Imidlertid ga han ved et uhell nummeret til knappen som trakk beskyttelsesbanken. Veilederen oppdaget feilen sin med en gang, men teknikeren hadde allerede satt telefonen ned og trykket på knappene.
Reaktorens kraftuttak begynte å rampe opp dramatisk. Teknikerne klarte til slutt å få det ned igjen, men ikke før en eller flere eksplosjoner inne i reaktoren skapte flere brudd, lekker 1 million liter radioaktivt vann og frigjorde radioaktiv gass inn i atmosfæren.
Vannet måtte pumpes ut og dumpes i grunne grøfter ikke langt fra Ottawa-elven. NRX-reaktoren måtte bli begravet som radioaktivt avfall. (En ny ble bygget.) Fremtidige amerikanske president Jimmy Carter var involvert i opprydningen.
Kalk River Laboratories hadde en annen hendelse som involverte en annen reaktor i 1958. En bensinstang brente seg og spredte fisjonsprodukter gjennom hele bygningen. Ventilasjonssystemet ble også fastkjørt, og frigjorde gass nedover. Teknikere måtte gjentatte ganger løpe ved brannen og kaste våt sand på den for å slukke den.
7 Baneberry
Baneberry var en 10 kilo kjernefysisk bombe som ble detonert 270 meter under jorden på Yucca Flat, en del av Nevada Test Site, 18. desember 1970. Underjordisk atom testing hadde vært normen siden 1963 som et resultat av Partial Test Ban Treaty, og slike tester var absolutt mindre farlige enn gode, gammeldags 1950-tallet soppskyger. En uke før jul i 1970 kastet geologi forskerne en kurveball.
Baneberry ble detonert klokken 7:30, og alt virket normalt. Så klokken 7:33 åpnet et sprekk opp ca 90 meter fra bombeens plasseringshull, og radioaktivt støv og gass spyttet inn i himmelen. Det fortsatte å gjøre det selv etter at bakken over detonasjonen kollapset. (Slike sammenbrudd er normalt for underjordiske detonasjoner.) Gass synlig ventilert i ytterligere 24 timer.
Skyen fra testen var synlig fra Las Vegas, noe som ikke hadde skjedd i år. Det radioaktive støv nådde en høyde på 3000 meter (9.800 ft) og ble ført inn i flere tilstøtende stater. Fallout fra det uventede plume regnet ned på 86 teststedarbeidere. To av dem døde av leukemi fire år senere.
Testing på Nevada Test Site ble suspendert i seks måneder mens årsaken til Baneberry hendelsen ble undersøkt. Det var fastslått at bakken der enheten ble satt inn, hadde et unormalt høyt vanninnhold, noe som forårsaket at spalten skulle åpne.
6 Acerinox Plant
Acerinox er et spansk selskap som produserer rustfritt stål. I mai 1998 endte en cesium-137 kilde til et av deres oppskriftsanlegg for skrapverk, lokalisert i Los Barrios, Cadiz. Selv om anlegget hadde overvåkingsutstyr for å fange farer som dette, gjorde kilden det gjennom og ble smeltet i en av ovner.
En radioaktiv sky ble fort gitt ut i atmosfæren. Anleggets skorsteinsdetektorer fanget det heller ikke, men Frankrike, Tyskland, Østerrike, Sveits og Italia gjorde. Radioaktivitet var omtrent 1000 ganger større enn normalt, og aske produsert på anlegget var radioaktiv nok til å være farlig.
Seks plantearbeidere led mindre cesium-137-forurensning. Anlegget måtte dekontamineres, og det gjorde to andre anlegg som mottok avfallet. Hendelsen resulterte i 40 kubikkmeter (1.400 fot) forurenset vann, 2000 tonn radioaktivt aske og 150 tonn forurenset utstyr. Opprydding og tapt produktivitet på anlegget utgjorde $ 26 millioner. Så langt som stråling hendelser går, var det en lykkelig slutt.
5 Chuetsu Jordskjelv
Kashiwazaki-Kariwa-kjernekraftverket (KKNPP) i Japans Niigata Prefecture kan generere mer kraft enn noe annet kraftverk i verden - når det kjører. Siden den ble fullt operativ i 1997 har en skandale etter hverandre tvunget til å stenge noen eller alle sine syv reaktorer. Eksempler inkluderer skjult bevis på sprekksprett og dekker det faktum at anlegget ble bygget nær feillinjer.
Den siste biten kom til lys etter at jordskjelvet i Chuetsu skjedde 16. juli 2007. Størrelsen på 6.8 skjelvets epicenter var bare 24 kilometer fra anlegget. Rystingen var større enn anlegget var designet for å motstå; Det ble bygget før Japan oppdaterte sine jordskjelvstandarder i 2006.
Det ondartede tørrløpet for den senere Fukushima Daiichi-katastrofen ødela KKNPP og dens reaktorer. Tokyo Electric Power Company anerkjente at 1200 liter lite radioaktivt vann lekket ut i sjøen, og at dusinvis av fat med lavt nivå kjernefysisk avfall brøt åpen under jordskjelvet. Det ble også rapportert et eksosrør som lekker radioaktivt jod.
En rapport utstedt 19. juli av Nuclear Information and Resource Service (NIRS) hevdet at utslipp av radioaktivt materiale skulle bli mye verre. Ifølge NIRS kom vannet som lekket ut i havet fra det bestrålede brenselbassenget til en av reaktorene. En annen reaktor hadde frigjort radioaktiv damp siden jordskjelvet. Associated Press rapporterte også store mengder skade på anleggets infrastruktur, med sprekker og lekkasjer tilsynelatende overalt. Forflytning (tidligere fast grunnvende mot slam) hadde skjedd under deler av KKNPP.
4 K-431
Chazhma Bay, nær Vladivostok, er hjemsted for en marinebase som ble klassifisert under den kalde krigen. 10. august 1985, K-431, en Echo II-ubåt ubåten, ble anbrakt ved basen. Lekkasjer i forseglingen av det øvre lokket på en av de to reaktorene ble reparert.Begge reaktorene ble påfyllt dagen før.
En båt som passerer i bukten, skapte en stor våkne og ropte skipet K-431. Skipets kranarm rev hele reaktorens kontrollstenger fri. Det var ikke lenge før en massiv dampeksplosjon blåste 12-metriske øvre lokket og alle drivstoffmonteringene rett ut av reaktorkammeret og ødela trykkskroget. Eksplosjonen drepte omgående 10 personer.
En radioaktiv plume steg 50 meter i luften og drev til den nærliggende Dunai-halvøya, og etterlot et 3,5 kilometer lang (2,2 mi) spor av radioaktivt nedfall. Bakkegulvet og tilstøtende havnefronten var forurenset med kobolt-60. Strålingsnivåer nådd 16.000 ganger normalt. En brann startet og tok fire timer å sette ut. Radioaktivt materiale ble frigjort fra K-431 i syv timer.
Av de 2000 personer som reagerte på ulykken og dekontaminert suben, fikk 290 store mengder stråling, og 10 fikk akutt strålingssykdom. Den skadede K-431 ble til slutt bundet opp på en nærliggende ubåtbase (men ikke tørkdåst). Hendelsen ble klassifisert til 1993.
Senere det året hadde sedimenter fra Chazhma Bay fortsatt 2000 ganger mer stråling enn normalt. Enkelte områder i bukta hadde radioaktivitet tilsvarende 3.000 brystrøntgenstråler i timen på 1990-tallet. På 2000-tallet viste Dunaihalvøya fortsatt strålingsnivåer lik 30-400 brystrøntgenstråler per time. Bukta i seg selv er dessuten forurenset fra bruk som scuttlingsted for gamle atomubåter. Omtrent 30 000 mennesker bor i nærheten av det.
K-431 ble endelig demontert for skrap i 2010. Prosessen ble nøye overvåket for strålingsspikes.
3 Rocky Flats
The Rocky Flats Plant var lokalisert 26 kilometer (16 mi) nordvest for Denver sentrum. Det gjorde plutonium utløsere for atomvåpen. Plutonium er ikke et spesielt trygt stoff; Det kan til og med spontant begynne å brenne uten ekstern antennekilde.
11. september 1957 brøt brann ut i bygning 71, en plutoniumbehandlingsbygning. Selv om området ble konstruert for å være brannfast, ble det snart brått. Hele bygningen var truet.
Mennene som kjempet brannen, visste at de ikke skulle bruke vann på en plutoniumbrann. Å gjøre det kan forårsake en kritisk hendelse. Den blå blitsen som signaliserer en slik kjedereaksjon, ville også ha påpekt det faktum at de alle hadde fått en dødelig dose nøytroner. Men mennene var desperate og brakt i vannet.
Heldigvis var det ingen blå blits. I stedet blåste en døvende eksplosjon leddloven av toppen av 46-meters smokestack over, og flammene skutt 60 meter over sin kant. Brannen brant i ytterligere 13 timer til den ble slukket ... med mer vann.
Radioaktiv røyk strømmet over Denver-området hele tiden. Det er umulig å vite hvor mye plutonium ble utgitt, da det meste av overvåkingsutstyret som kunne ha målt det ble ødelagt. Brannen ødela også 620 filtre, som ikke hadde blitt forandret om fire år og var fulle av plutonium og andre biprodukter. En skole 19 kilometer fra Rocky Flats hadde tung plutoniumforurensning i sin jord. Plutonium ble oppdaget så langt som 50 kilometer unna, og plommet sannsynligvis reiste lenger enn det.
Lokale borgere ble ikke varslet eller evakuert, og brannen ble holdt ute av nyheten. Det var ikke før en lignende brann på Morsdag i 1969 at Energiministeriet endelig ble ren. Etter at brannen ble funnet i nærheten av Rocky Flats, hadde konsentrasjonene av plutonium større enn Nagasaki. Det ble også avslørt at 5000 fat hadde stått ute i det åpne i 11 år og lekket radioaktivt avfall i grunnvann og jord.
The Rocky Flats området er nå et dyreliv tilflugtssted. Plutonium-239, den vanligste plutoniumisotopen, har en halveringstid på 24.000 år.
2 Tomsk-7
Tomsk-7, nå kjent som Seversk, er en sibirisk by på 3000 kilometer øst for Moskva. Under den kalde krigen var det en såkalt "hemmelig by", hjemmet til 107.000 mennesker som jobbet i Siberian Chemical Combine (SCC), et anlegg som produserte uran og plutonium for Sovjetunionens atomvåpenprogram. Arbeidernes familier bodde også på Tomsk-7 (ikke forvekslet med Tomsk i nærheten).
SCC hadde en rekke atomulykker under driften. Den mest kjente skjedde den 6. april 1993. Den dagen ble en salpetersyreoppløsning innført i en lagertank kalt Object 15 for å skille plutonium fra brukt atombrensel. Objekt 15 inneholdt ca. 8 700 kg uran og 450 gram plutonium. Trykkluft var nødvendig for å sikre at salpetersyren og bruktbrennstoffet ble riktig blandet.
Ikke nok trykkluft ble pumpet inn i tanken, trolig på grunn av menneskelig feil. Løsningene løsnet i lag i tanken i stedet for blanding. Kjemiske reaksjoner i salpetersyre laget forårsaket temperatur og trykk inne i tanken å stige. Objekt 15 ble bygget for å motstå 12 atmosfærer av trykk. Det eksploderte 18 atmosfærer, blåste ut veggene i to etasjer av bygningen og satte taket i brann.
Den resulterende plume av radioaktivitet forurenset 120 kvadratkilometer (50 mi) rundt SCC. Radioaktivt snøfall de neste dagene førte til at enkelte områder har 100 ganger mer stråling enn normalt. Jord i det berørte området hadde betydelig økte nivåer av cesium-137 og plutonium i mange år etterpå.
Saker ble ikke hjulpet av at SCC-området sannsynligvis allerede var alvorlig forurenset.Massive mengder kjernefysisk avfall lagres der, og anlegget hadde rundt 30 store ulykker under driften. Befolkningen i Seversk har kontinuerlig blitt utsatt for radioaktivitet.
1 Santa Susana Field Laboratory
Santa Susana Field Laboratory (SSFL), som ligger i nærheten av Los Angeles, spenner over 2.850 hektar og ble brukt av private selskaper til å teste rakettmotorer for NASA. Det er forurenset med både giftige kjemikalier og stråling. Rengjøring av stedet er utrolig vanskelig på grunn av det rene forurensningsnivået, og situasjonen forverres av den dårlige tilstanden til mange av kompleksets strukturer. Det verste er Areal 4, som inneholdt 10 atomreaktorer. Den største reaktoren, referert til som natriumreaktoreksperimentet, ble delvis smeltet ned 13. juli 1959.
Ifølge en tidligere medarbeider var strålingsnivået i bygningen der smeltingen skjedde, "fjernet fra skalaen." For å hindre en eksplosjon som kunne ha vært sammenlignbar med Tsjernobyl, måtte radioaktiv gass ventileres inn i himmelen. Etterpå lyktes arbeidstakernes forsøk på å reparere den skadede reaktoren bare å generere mer gass. I de neste ukene ble en tilsynelatende endeløs tilførsel av radioaktiv gass ventilert fra bygningen, generelt om natten. Folk som bodde i nærheten på steder som Simi Valley, Chatsworth og Canoga Park ble "bombardert" med stråling.
Alle involvert i hendelsen ble svoret til hemmelighold. Seks uker senere rapporterte Atomenergikommisjonen at en mindre hendelse hadde skjedd, og at ingen stråling ble utgitt. Sannheten ble ikke avslørt til 1979. Andre reaktorulykker, som også involverte utslipp av radioaktiv gass, skjedde i område fire i løpet av 1960-tallet.
Stråling fra laboratoriet antas å være knyttet til økt forekomst av kreft i nærliggende samfunn. En lokal beboer husker hvert hus på gaten hennes med minst en kreftfall. I 2007 fant CDC en 60 prosent høyere forekomst av enkelte kreftformer blant dem som bor innenfor 3 kilometer (2 mi) SSFL.